Runa

Grunnet enkeltes problemer med andres homofili, e ae no for hjemloes aa regne.

Ae blei rett og slett kasta ut. Det som vissnok hadde skjedd, va at vertsmora mi hadde sjekka loggen paa pcen, funne ut at ae hadde vaert paa gaysir, sett et homoflagg eller nokka og gaatt totalt i smekklaas. Saa naar ae va og spillte paintball paa loerdag, og ante fred og ingen fare, hadde ho ringt YFU og sagt at det va helt uaktuelt for ho aa se mae igjen noensinne. Saa ae maatte dra hjem me Rynette, fortsatt uten aa vite ka som skjedde. Ae va veldig bekymra, for ae trudde nokka hadde skjedd me dem. Men det va jo bare et kraftig anfall av Trangsyn som hadde inntruffe. Ae spurte om ae fikk hente tingan mine, men det va ogsaa elt uaktuelt. Noen andre maatte komme og gjoere det.

Saa no e ae ganske irritert og skuffa. Ae mene, ae gjorde mitt ytterste i de seks uken ae bodde der for aa ikkje traakke ho paa taern, fordi ae viste at ho va rimelig konservativ. Det e altsaa ikkje snakk om aa gni nokka inn i noen sine ansikta. Og likevel hjalp det jo fint lite. Ho kunne ikkje engang ta opp me mae at ho syntes det va et problem, men maatte sende mae hjem me ei stakkars dame som definitivt har andre ting aa gjoere enn aa passe paa mae. Ae sover paa rommet til soennen hennes, nokka som foere til at han maa sove paa sofaen. Og som om ikkje det va nok, saa e det mildt sagt et stoekke til skolen. Og ae maa ta buss, nokka som jo tidligere e omtalt.

Men det gikk faktisk ganske OK i dag. Bussen gaar kvart paa seks, men alle som kjenne mae vet jo at det ikkje e nokka problem for et saant naturlig A-menneske som mae. Saa bussen gaar inn til sentrum, der man paa maata som e et mysterium for mae finn ut korsn buss man skal ta videre. Saa tar man bussen til skolen. Til sammen tar det her en time og tre kvarter. Saa tar man bussen til byen etter skolen, og no e det virkelig vanskelig aa finne rett buss. Umulig, strengt tatt, saa ae klappa tak i naermeste person som saa ut som dem skulle samme vei som mae. Ikkje at ae hadde daarlig ti; vi maatte vente paa bussen i en time. Saa aa komme sae hjem tok to og en halv time. Alt i alt har ae bussa 4 tima og et kvarter idag, og det ser ut som det blir saan kver dag framover. Det e egentlig ikkje et problem, men ae kjenne jo flest folk paa skolen, og dem e plutselig skrekkelig langt borte no.

Saa da e det bare aa krysse fingran for ny vertsfamilie i omraadet Alphen Park. Ei venninna av me fra skolen sa at hennes familie kanskje kunne verte mae. Det ae ikkje visste foer no, e at ho e dattera til borgemesteren i Pretoria! Saa ae skal kanskje bo hos han! Ae mene, tenk no sjoel om dokker skulle bodd hos han Arild Hausberg…..!

I mellomtia kommer ae nok til aa ha det som plommen i egget, all klaging til tross. Ho ae bor hos e veldig hyggelig, og ho har to soenna og en mann som ikkje e av veien heller. Og saa e det to kjempesoete franske gutta her, saa det prates fransk over en lav sko. Soergelig lite norsk, men det e vel saa.

0027 0711 951 881

og hjemmesia til skolen min, om noen skulle interessere sae: http://www.proarte.co.za/portals/proartee/Home/tabid/93/Default.aspx

Foerst av alt; tusen takk for alle kongratulasjona paa bursdagen min! Det va ogsaa utrulig koselig aa hoere at mellem-klanen hadde samla sae og feira mae, sjoel om ae ikkje va der. Det va jo neste saa ae blei litt roert.
Ae hadde en fin og rolig bursdag, me vertsfamilien min og venninna mi Nadia. Ae lagde seibiff til dem, yndlingsretten min som dem aldri hadde smakt. Dem likte det faktisk veldig godt, saa no maa ae lage fisk en gang i uka. Det vil si, det va ikkje seibiff, men hyse eller flyndrebiff, for her i soer-afrika trur dem at sei e en hval.

Og saa fikk ae tidenes fineste gave; onkelen min ga mae en blue bulls- hatt(blue bulls e det lokale rugbylaget) og han har lovd aa ta me mae paa rugbykamp. Min stoerste droem gaar endelig i oppfyllelse, altsaa. Ae e bare litt nervoes; etter ka ae har hoert oppfoere rugbyfans sae paa en maate som faar doemte voldsmenn til aa virke vennlig og sofistikert.

Ae fikk en anna gave og. Nadia hadde lagd en muffin til mae og tatt me paa skolen, og paa den hadde ho skreve Runa me svart skrift. Gla og fornoeyd glefsa ae innpaa, men det smakte rett og slett helt forferdelig. Det viste sae at ho, i mangel av nokka bedre, hadde skreve navne mitt me lim.

Ja, her kom det endelig; det beroemte kultursjokket. Et paa torsdag og et i gaar. Paa torsdag gikk ae og venninna mi gla og fornoeyd nedover mot det tidligere omtalte kjoepesenteret(og JA, Per Anders, dem sell biltong der), 5 minutta nede i gata. Men vi kom oss bare to minutta nedover veien foer vi blei stoppa av lovens lange arm. Vi fikk hoere at vi maatte stoppe, for me de stramme buksen vaarres va det jo helt opplagt at vi va paa stoff…! Saa skulle dem se ID paa oss, og skolebevis, men det hadde vi ikke. Da va det bare aa spre bein og arma, og la dem kroppsvisitere oss. Ae holdt paa aa fortelle dem korsn ae syns det va aa bli kroppsvisitert paa aapen gate uten grunn, men ae lot det liksaa godt vaere; hvis dem hadde tatt mae me til stasjonen for aa kroppsvisitere mae der vet man aldri korsn det ville godt. Folk her e nemlig generelt mer redd for politiet enn for for eksempel innbruddstyva.

Igaar va ae ute me noen jente fra skolen. Ae hadde avtalt me onkelen min at ae skulle ringe han naar ae ville hjem, og saa skulle han komme og hente mae. Saa begynte dem andre aa roere paa sae, og ae tenkte at ae ogsaa kanskje skulle ringe hjem. Lettere tenkit enn gjort, noen hadde nemlig stjelt telefonen min. Og utrulig profesjonelt gjort va det og, ae hadde ikkje sjangst til aa merke det, sjoel om telefonen laa i lomma mi. Saa her va det utvilsomt snakk om en proff. Det e det som e problemet; du vet aldri kem som bare e innpaasliten, og kem som e innpasliten for aa rundstjele dae. Saa det va nok aa gaa ute paa gata i 3 minutta, og saa hadde ae ingen telefon mer. Og det va jo greti, bortsett fra at ae ikkje kan telefonnr utenat til noen i familien min, og venninna mi som hadde hustelefonnr mitt, va dratt, og hadde skrudd av telefonen sin. Heldigvis va ikke alle dratt, og ei anna venninna sa at ae kunne sove hos ho hvis ae ikkje kom mae hjem. Men det va jo selvfoelgelig ikkje et alternativ; hvis ae hadde kommet hjem dagen etter uten aa si ifra, ville nok hele familien vaere doed av bekymring. Loesninga paa problemet blei at venninna mi kjoerte mae hjem. Men der va porten laast, nokka ae selvfoelgelig hadde forutsett, og alle sov. Saa da maatte ae klatre over muren. Don’t try that at home. Vertfall ikkje i hoeye haela. 

Saa enden paa visa e at ae no maa gaa rundt me et visittkort me alle mulige telefonnr til alle doegnets tider “even if you’re going to spar…!”, og ae e telefonloes og gretten.